Hva er det?
Jeg har valgt å gå bort i fra media når det gjelder utdannelse. Foto er fortsatt en stor interesse og jeg kommer aldri til å slutte med det, det er og forblir verdens beste hobby. Men nå er det sånn at man ikke bare kan tenke og leve i drømmer...eller? Jeg kan det og jeg skal det. Fra jeg var liten har jeg ønsket å bli barnelege, det var da jeg ikke skjønte hvor lang og tung utdannelsen var. Etterhvert kom kameraet inn i bildet og jeg slo fra meg alle tanker og drømmer om legeyrket, foto var det store, ene og alene. Når man blir eldre og har litt mer erfaring, så lærer man nye ting...jeg vet at det er vanskelig å lykkes som fotograf om man ikke ønsker å jobbe innenfor et magasin eller en avis. Jeg ville starte mitt eget, men jeg ser og lærer, få fotografer får det til å gå rundt, det er så mange dyktige fotografer der ute og de er mange om beinet.
Etter mye tenking og samtaler med familie og bekjente har jeg funnet ut at jeg går bort fra foto som karriere...jeg skal leve ut den andre drømmen min. Jeg vet at medisinutdanningen er lang, tøff og vanskelig, men det er det jeg vil. Med rett innstilling, masse mot og enda mer iver, er jeg klar for å gjøre det. Jeg har mennesker rundt meg som støtter meg, de som sier at jeg er perfekt for jobben og de som viser meg hvordan jeg skal legge opp utdanningen. Det blir et langt løp med hindringer, motbakker, men ingen snarveier.
Jeg er klar og mer enn det. Jeg skal yte mitt aller beste finne krefter jeg ikke vet jeg har enda, smile og ta fatt på utdanningen med kun et mål: Å kunne gå ut om 14+ år som en ferdigutdannet barnelege.
Jeg tror...nei, jeg VET at jeg skal klare det!
Før jeg avslutter må jeg få si at de menneskene som nå har blitt "blandet" inn i denne avgjørelsen, er helt enestående. Jeg møtte en bekjent av pappa i går, hun er ferdigutdannet lege og hadde mye å fortelle meg. Ting jeg ikke har tenkt på, men som er helt nødvendig å vite. Jeg fikk mange tips om hvordan jeg skal legge opp løpet og jeg ble mer sikker på at dette er det riktige valget.
Foreldre, bestemødre, venninder...støtten deres er gull verdt og mer enn det! Å se at andre blir ivrige rundt min avgjørelse, gjør meg godt, å se de smile når jeg forteller de hvordan jeg skal klare dette, de kommer med tips, de sier at jeg skal klare det og at jeg er født til den jobben.
Tusen takk!
